Grønn utviklingsmekanisme

Den grønne utviklingsmekanismen, eller clean development mechanism (CDM) er en av tre mekanismer i den internasjonale klimapolitikken.

CDM innebærer at industriland med forpliktelser under Kyotoprotokollen investerer i prosjekter som bidrar til reduserte klimagassutslipp og en bærekraftig utvikling i et utviklingsland uten forpliktelser. Private selskap og organisasjoner kan også investere og gjennomføre slike prosjekter i u-land. For å bli godkjent som et CDMprosjekt, må visse kriterier oppfylles, blant annet må det dokumenteres at prosjektet ikke ville blitt realisert uavhengig av CDM-mekanismen. Prosjektplanen må også kontrolleres av en uavhengig tredjepart før den kan godkjennes av CDM Executive Board i FN.

Når prosjektet er påbegynt, skal det overvåkes og godkjennes av et uavhengig organ som kontrollerer at prosjektet gir målbare, reelle utslippsreduksjoner i  samsvar med den godkjente prosjektplanen. CDM Executive Board utsteder deretter kvoter til de(n) investerende parten(e) på vegne av utviklingslandet. Antall kvoter som utstedes, tilsvarer antall tonn som prosjektet reduserer klimagassutslippet med.

India har et stort potensial for vindkraft, men kostnadene er foreløpig for høye til at prosjektene er lønnsomme

for landet. Vindparkene Satara og Supa i India er eksempler på prosjekter som er realisert på grunn av

CDM-kreditter. Ved å få tildelt den økonomiske støtten CDM-kredittene gir, har det vært mulig for utbyggeren å få lønnsomhet i prosjektet.