Utslippstak

Norges statsminister Jens Stoltenberg sammenlikner kvotesystemet for utslipp av CO₂ med drikkebonger på firmafesten. Den enkleste veien til utslippskutt er å sette tak for hvor mye det er lov å slippe ut. Siden fjorårets fest endte med fyll og spetakkel, har ledelsen bestemt at alkoholkonsumet skal begrenses litt i år. Derfor gir de ut færre drikkebonger.

Kvotesystemet virker på samme måte. Jo færre bonger, jo lavere utslipp – selv om noen av festdeltakerne handler bonger seg imellom. Det sentrale er totalutslippet av CO₂. Myndighetene utsteder færre klimakvoter enn det forventede utslippet fra virksomhetene, og dermed må bedriftene enten redusere utslippene sine – eller kjøpe kvoter fra andre som har greid å redusere sine utslipp. Poenget er at forurensing får en kostnad, og utslippskutt gir en inntekt. I kvotemarkedet vil konkurranse bidra til at de billigste tiltakene gjennomføres først.

Europa har hatt handel med utslippskvoter for kraftverk og noen industribedrifter siden 2005. Men for at kvotesystemet virkelig skal gjøre jobben, må alle land og alle sektorer være underlagt utslippstaket, slik at det ikke blir et konkurransefortrinn å etablere industri utenfor landet. Utslippstaket må også være troverdig og langsiktig. For at investorer skal investere i  utslippfri, men dyr teknologi, må de være trygge på at klimapolitikken holder stø kurs i et 20-30 års perspektiv, slik at det faktisk blir et marked for de utslippsfrie 

løsningene. Selv et godt kvotesystem har sine begrensninger. Markedet velger de billigste tiltakene først – og utsetter de dyre. Dette kan koste oss dyrebar tid når vi tenger store utslippskutt raskt.