Internasjonale avtaler

Et globalt problem krever globale løsninger og forutsetter internasjonalt samarbeid. En viktig utfordring er at internasjonalt samarbeid krever tid og tålmodighet, toleranse og kulturforståelse. Under internasjonale forhandlinger knyttet til for eksempel varehandel og ressursspørsmål, er det vanlig at partene bare påtar seg forpliktelser hvis andre gjør det samme. "Vente og se"-taktikken kan være effektiv i noen sammenhenger, men er uegnet i internasjonale klimaforhandlinger når fremtiden vår står på spill.

Det er ikke mulig å kompromisse om CO₂-konsentrasjoner i atmosfæren: Verden har et absolutt mål som må oppfylles. Derfor er ikke klimaforhandlinger som andre internasjonale forhandlinger. Forsinkelser i utslippsreduksjoner og svake ambisjoner kan måles direkte i tynnere is, høyere gjennomsnittstemperatur og mer ekstremvær. Klimaendringene skjer raskere enn tidligere antatt. Mange mennesker merker dem allerede på kroppen og er blitt klimaflyktninger. 

Rettferdighet står sentralt i forhandlingene om en ny klimaavtale. Skal man ta hensyn til landenes nåværende utslipp, eller fordele retten til å slippe ut CO₂ likt på alle verdens mennesker? Historisk sett har de rike landene allerede brukt  opp ”kvotene” sine og faktisk skapt klimakrisen, mens fattige land som hittil har tilført kloden minimalt med klimagasser, må få anledning til å øke utslippene. En personlig utslippskvote for alle mennesker på kloden, basert på landenes historiske utslipp, er et godt pedagogisk poeng, men svært vanskelig å få til.