Fangst fra gass og kull

På Teknologisenter Mongstad (Bildet) skal Norge fra 2010 fange inn 100 000 tonn CO₂ i året fra et gasskraftverk og et oljeraffineri. Det koster, det går sakte og den CO₂ som fanges skal i første omgang slippes ut igjen. Er det verdt det? Uten tvil.

Teknologisenteret på Mongstad er et av flere titalls demonstrasjonsprosjekter som nå er under planlegging og bygging. Tross forsinkelser ser det ut til at Mongstad ligger godt an til å være blant de første. Hvert år skal 100 000 tonn CO₂ renses med Aker Clean Carbons aminteknologi og Alstoms karbonatteknologi (chilled amonia). Det knyttes stor internasjonal spenning til renseprosjektet på Mongstad. Ikke uten grunn. Kull og gasskraftverk står i dag for 50 prosent av verdens kraftforsyning og en fjerdedel av verdens samlede klimagassutslipp. Bare i Kina planlegger myndighetene å øke kullproduksjonen med hele 30 prosent innen 2015. 

Kull er billig og finnes over hele kloden. Fossil energi er en del av vår nære energifremtid, enten vi liker det eller ei. Men, det finnes lyspunkter. Så mye som en tredjedel av verdens globale CO2-utslipp kan fjernes gjennom CO₂-fangst og lagring (CCS). I Europa er potensialet enda større: her kan halvparten av utslippene fjernes med CCS. Men det koster å utvikle ny teknologi. Derfor er det viktig at Norge gjennomfører månelandingen på Mongstad, og tester ulike teknologier for rensing av CO₂.

For at teknologien skal bli mer effektiv og rimeligere og at vi skal være helt sikre på at den fungerer, er det viktig å teste den ut i stor skala. Det finnes over 8 000 store utslippskilder i verden som vi kan fange CO₂ fra i dag. Målet er at CCS skal  være kommersielt tilgjengelig fra 2020, og det internasjonale energibyrået (IEA ) vil ha 100 kraftverk med CCS -teknologi innen 2020. Det blir med andre ord sterk konkurransen om hvem som kommer først til månen.